Filming er et verktøy som både kan brukes som ledd i en kartleggings prosess og til veiledning. Filming gir oss anledning til å ta tak i mikroseperasjonene i samspillet (små brudd og muligheter for reparasjoner), og det at foreldrene kan se seg selv utenifra kan bidra til viktig refleksjoner. Tilbakemelding fra flere av foreldrene der filming er brukt som verktøy er at de selv ser ting de gjør bra og kan gjøre bedre, endre på.

Å filme en konkret situasjon gir oss anledning til å kartlegge hvilken kapasitet forelderen har til omsorg og sosial samhandling, så vel som varhet ovenfor barnets signaler og behov for regulering. I denne situasjonen kan det også kartlegges i hvilken grad barnet er «åpent» og lar seg lese, er i stand til å regulere affekt, tar sosiale initiativ og gir respons. Velvære, spenning og regulering i dyaden blir observert.

Å filme en strukturert situasjon gjør det mulig å kartlegge foreldrenes kapasitet til å strukturere og leggetil rette omgivelsene i forhold til barnets individuelle og utviklings-
messige behov. Det krever foreldrenes kognitive støtte og emosjonell tilgjengelighet for at barnet skal lykkes med å gjennomføre oppgaven. Barnets evne til oppmerksomhet og utholdenhet kartlegges, i tillegg til det å ha oppmerksomhet på en felles oppgave, gjensidighet og fellesskapsfølelse.

Å filme en ustrukturert situasjon/frilek gir oss anledning til å kartlegge foreldrenes kapasitet til å være lekende med barnet sitt, og til å gjøre det mulig for barnet å bruke sin kapasitet til utforskende og på-liksom-lek. I tillegg kan dyadens kapasitet til sosialt samspill, felles følelser og handling, og gjensidig utbytte av hverandre kartlegges. I tilfeller der foreldrene ikke samtykker til filming kan det gjennomføres samspillsobservasjoner som bygger på ovennevnte elementer.